Om FlameChild

Det startet med glowsticks.

Som fjortenåring oppdaget Henning Starholm poi – og den rare tilfredsstillelsen i å gjøre bevegelse om til lysmønstre. Det tok ikke lang tid før det åpenbare spørsmålet meldte seg:

Hva skjer hvis man tenner på dem?

Det spørsmålet har aldri helt sluppet taket.

Gjennom 25 år ble nysgjerrighet til trening, trening til håndverk, og FlameChild vokste til noe mye større enn ett nummer eller én rekvisitt.

Ildsjonglering førte til flammesluking, ildmanipulasjon, sverd, bobler og stadig mer ambisiøse forestillinger. Lyset kom også inn, med LED, pikselrekvisitter og leviwand. Karakterer, kostymer og stemning fulgte naturlig etter.

Underveis har FlameChild stått i omtrent alle tenkelige omgivelser: festivaler, skogsraves, klubber, TV-produksjoner, firmaarrangementer, private fester, temaparker, gatearrangementer – og steder der ingen ventet å se en ildartist.

Den bredden betyr noe.

Hvert rom er forskjellig. Hvert publikum reagerer forskjellig. Fem minutter foran tusenvis av mennesker krever noe helt annet enn et rolig, nært møte noen meter fra publikum.

Målet har aldri vært å gjøre det samme showet overalt.

Det handler om å forstå øyeblikket – og finne riktig måte å møte det på.

ILD ER IKKE EN SPESIALEFFEKT

Folk reagerer annerledes på ekte ild. Det er en grunn til det.

Den er vakker, men kroppen vet også nøyaktig hva den ser på.

Varme. Fare. Noe levende nok til å endre seg uten forvarsel.

Det er ingen grunn til å late som ild er tam.

Den brenner. Den sprer seg. Den reagerer på drivstoff, luft, underlag, bevegelse og dårlige valg.

Etter 25 år med ild tar ikke Henning lett på noe av dette. Før en flamme blir tent, er en lang liste allerede gått gjennom i stillhet: publikum, gulvet, hva som er over og bak ham, ventilasjon, brannvarsling, rømningsveier, slukkeutstyr, branntepper, vann – og hvordan akkurat dette nummeret oppfører seg i akkurat dette rommet.

Det meste av dette ser ikke publikum.

Og slik skal det være.

God forberedelse er det som gjør at resten kan se lett ut.

FORTSATT NYSGJERRIG

Utstyret har endret seg.

Showene har blitt større.

Teknikken har blitt finere.

Men fascinasjonen er overraskende nær der den startet: å se bevegelse, lys og ild skape noe som finnes i noen sekunder – og så er borte for alltid.

Det finnes ingen angreknapp.

Ingen ny tagning for publikum som står foran deg.

Og ingen CGI.

Bare en artist, et øyeblikk og noe som har vært farlig av natur lenge før noen av oss var her.

Resten er design.